Perfeksjonisme er drøftet tidligere i denne spalten. Likevel er ikke tematikken uttømt. Ambisjonen om å gjøre alt best mulig er prisverdig, men ikke uten omkostninger. Det er en ambisjon som kan fortære, ikke bare en selv og egne krefter, men også viktige relasjoner til andre. Langs perfeksjonismens ryddige landevei finnes det mange slitne og ensomme mennesker. Selv om perfeksjonisten er gull verd for andre, kan prisen en selv betaler bli i høyeste laget.  

Den høye standarden en selv setter, krever krefter som langt overgår det som normalt forventes i gjennomføringen av oppgaven som skal gjøres. Det skjer et overforbruk av tid og krefter på et lite og avgrenset område i livet. Samtidig blir ander oppgaver og relasjoner skadelidende og oversett. På et sted finpusses det i det uendelige mens andre områder blir liggende bortgjemt og glemt. Perfeksjonisme er til tider ressurser på avveier. Kreftene og motivasjonen renner ut i et lite hull i et stort rom, et rom som rommer andre oppgaver en også burde tatt tak i.  

Den ytre vellykketheten og anerkjennelsen, som mange perfeksjonister har gleden av, kan da på samme tid ledsages av en utarmende, indre smerte. Følelsen av utilstrekkelig i forhold til egne krav og forventninger, skaper bieffekter som på ingen måte oppleves som særlig perfekte. Det kan være alt fra irritasjon og rastløshet, til selvforakt og fortvilelse. Ytre anerkjennelse akkompagneres av fordømmelse, selv i øyeblikk som for andre oppleves som svært så vellykkete.

Oppgaver en da ikke kommer i mål med i tide, forplanter seg med negativ effekt til andre områder av livet. Idet fristene ikke lenger er til å unngå, tvinges perfeksjonisten til å prioritere arbeid, fremfor alle andre viktige verdier og oppgaver, familie og venner. Slik vil det til tider være for alle, men ettersom utsettelse lett blir et karaktertrekk, vil panikken for at det ikke er bra nok, virke lammende. Selv om en da har bruk uendelig mye tid og konsentrasjon, kan en likevel ende opp med lite gjennomtenkte løsninger. Verdien av all tiden en har brukt, nulles ut fordi en nå må handle i en fart for å få det hele gjort. Det svært så gjennomtenkte, kan ende, så rart det enn kan høres ut, med en forhastet og uferdig løsning. Til slutt blir det viktigste å få det hele overstått, for å bli kvitt presset. Hva hjelper det å smi en enkelt lenke i en kjetting etter de mest perfekte mål, dersom de andre lenkene ruster opp i mellomtiden?

Hva ligge under perfeksjonismens mørkere bakside? Selvverdsettelsen knyttes i overdreven grad til egne prestasjoner. Hva ville andre tenke om en ikke kan levere topp resultat? Hvordan skal jeg kunne tåle eller verdsette meg selv, dersom jeg ikke er god nok? Selvforakten ligger under som en truende mulighet. Det å svikte sine idealer og de høyeste kravene, er å svikte seg selv, men også andre.

Utfordringen for perfeksjonisten er å kunne utholde det å være på vei mot målet, og ikke minst, utholde å være på vei mot målet sammen med seg selv. Det er kunsten å kunne gjøre noe, uten å være fremme med det samme, uten å bli den beste på første forsøk. Det å underkjenne muligheten av 50-60% løsninger, er å underkjenne egne begrensninger som menneske. Alle har vi sterke og svake sider, men vår verdi som menneske er ikke forankret i at vi bare fremviser de sterkeste. Perfeksjonisten må våge å møte sin egen svakhet, våge å være som alle andre, uten å oppleve det som et nederlag. Vi er alle mer enn våre dårligste sider.

En slik erkjennelse har en befriende kraft i seg. Det frigjør fra selvforakt og frykt for andres dom. Det tilføres en dimensjon av humor og raushet, overfor egne, så vel som overfor andres, feil og mangler. Dette er i sannhet en standardheving som gir livet en ny glede og fylde, og ikke minst, hindrer en å bli totalt utslitt underveis. Perfeksjonister i alle land, slapp av.