Det uferdige eller det ufullstendige er menneskets fødested, sier den franske filosofen Pierre Aubenque. I dette utsagnet ligger en visdom vi lett taper av syne. Tapet av denne innsikten truer vår humanitet, men også vår motivasjon og skaperglede. Det å nøste litt i tidens hyllest av det perfekte og det feilfrie, kan gi oss mer innsikt i problemet. Drømmen om den perfekte kroppen, den perfekte jobben, den perfekte familien, det perfekte treningsopplegget, den perfekte ferien, møter oss over alt i samfunnet. Ikke bare i mediene, men også i skolen, på arbeidsplassen, i fritiden, innen idretten, alle steder gjelder det å fremstå så perfekt som mulig.  

Det perfekte er et sentralt begrep. Vi har ordet fra latin og betegner noe som er gjennomarbeid, ferdig, fullført og brakt til en avslutning. Arbeidet er over. Det perfekte etterlater seg ikke mer å gjøre, en er fremme ved målet. Det ferdige kaller ikke lenger på vår innsats. Vi står ved et sluttpunkt for utvikling og engasjement. Det ferdige er i så måte ekskluderende. Ikke rør eller rot mer, vi har nådd målet. La det ferdige i fred.

Ikke slik med det uferdige, det mangelfulle, det feilende, det svake, det som ennå ikke er som det skal. Her er det ennå mye igjen før en er ferdig, mange biter som ennå mangler eller som må på plass. Ennå et stykke vei før en er fremme, om en da noen gang blir ferdig. Det uferdige og ufullkomne er en stående invitasjon til egeninnsats og andres innsats, til deltagelse, til omsorg og til videre utvikling. Det uferdige åpner et rom for  medvirkning. Humanitet handler om relasjoner og deltagelse i eget og andre livet, det er dette det uferdige inviterer oss inn i.

Det vi ser er at mens det uferdige driver i retning av deltagelse og fellesskap, driver det perfekte i retning av eksklusjon og ensomhet. En uferdig verden har plass til skapende, elskende og initiativrike mennesker, men også til syke og gamle, feilende og tapende mennesker. Det er plass til oss alle, fordi verken vi eller verden rundt oss er ferdig. Skulle den dag komme, at verden virkelig var ferdig, vil vi som mennesker også være fint ferdige. Ingen av oss er perfekt, og nettopp det kan være noe av gledens kilde. Leonard Cohen har sikker aldri møtt Pierre Aubenque, men når Cohen synger: «There is a crack in everything/ That’s how the light gets in”, så deler de to karene noe av den visdom vi her er på jakt etter.

Innsikten i den ekskluderende kraften som ligger i det perfekte deles av utallige kulturer og religioner. I gresk mytologi møter vi Odyssevs som fristes av Sirenes sang, den perfekte sangen, som lokker mennesker til stillstand og død. Den samme Odyssevs lokkes også av Kalypso til et perfekt sanselig liv, et liv som nettopp vil ødelegge ham som menneske. Det gamle testamentet forteller om djevelens fristende tilbud om å bli like perfekt som Gud. Folkeeventyrene bærer  noe av den samme visdommen. Her advares det mot troll og hulder som omskaper seg til noe blendende perfekte, for på den måte å lokke mennesket til å gi avkall på sin egen feilbarlighet og menneskelighet.

Det å være omgitt av så mye skinnende vakkert og perfekt som vi gjør i dag, i alle kanaler og via alle nettverksforbindelser, har konsekvenser som ikke bare er gode.  Gleden over egne famlende og uferdige bidrag blir lett borte. Vi nektes og nekter oss selv det rommet der vi kan vokse og modnes som mennesker, et rom der vi kan være fremme underveis, uten å være perfekte Paradokset er at vi så lett hyller det perfekte, men forakter noe av vår egen menneskelighet.  Alt skal jo være så forbasket perfekt!

Dette er ingen hyllest av det kvalitetsløse. Tvert om, forbedringer er viktig og en del av det å utvikles og modnes som menneske. Men for å fremme denne utviklingen, må en ydmykt erkjenne menneskelivets sårbarhet og utilstrekkelighet, og samtidig ikke miste drømmen og håper av syne. Da kan en bære sorg og savn over egen utilstrekkelighet, uten å fortvile eller miste motet. Ting tar tid, ting må modnes, feil og mangler er en viktig del av fremskrittets vei. Derfor kan vi likevel glede oss over det uferdige, for da er heller ikke vi ferdige som mennesker.