Idet jeg nå velger å ta opp igjen skrivingen av denne spalten, har begrepet beslutningsvegring fått fornyet aktualitet. Det er om denne vegringen dette mitt første blogginnlegg i denne runden skal handle om.
Beslutninger har en avslørende karakter. En ny runde med skriving i denne spalten kan jo avsløre at jeg ikke hadde noe særlig å fare med lenger. Dette dilemmaet kunne vært unngått ved å forbli taus, ikke la meg friste til å skrive nye bidrag. Kunne da leve med det jeg har gjort av skriving, uten risiko for å gå på en ydmykende smell.
Våre handlinger forteller altså noe om vi har kontroll eller ikke, om vi har gjennomføringskraft eller ikke, om vi har noe å fare med eller ikke. Vi kan si mye, men i det vi velger å handle, kommer det for en dag om det hele var bare ord eller om det var hold i det. Så lenge en bare sier at en kan gjøre noe, har en sitt på det tørre. Passiviteten gjør at påstander, intensjoner og motiver ikke blir satt på prøve. Passivitet, det ikke å gjøre noe, etterlater en paradoksal mulighet for at jeg faktisk kan mestre det jeg hadde tenkt.

Beslutningens åpenbarende karakter gjør oss derfor sårbare. Noe av det beskyttende panseret som inaktiviteten og ubesluttsomheten bidrar med, blir i handlingens øyeblikk svekket og slår sprekker. Sprekkene avdekker sannheter om våre liv. Det å ta en beslutning er å stikke hode frem. Vi blir synlige og sårbare, vi blir mulig å angripe eller anklage. Ikke rart at vi kan falle i beslutningsvegringens beskyttende grøft.

Hannah Arendt er opptatt av handlingers eller beslutningers åpenbarende karakter. Våre valg avdekker noe av vår identitet, de sier noe om hvem vi er som mennesker, hevder hun i boken The Human Condition. Noe av vårt skjulte eller sanne jeg blir gjennom beslutningen gjort synlig for verden og menneskene rundt oss. Blir vi værende i vår passivitet, blir vi utydelige for våre omgivelser. Straks vi beslutter å gjøre noe, etterlater vi oss spor, spor som forteller  noe om karaktertrekk, egenskaper, ferdigheter, gaver, talent, men også noe om svakheter som ligger skjult under handlingsvegringen passive fremtoning.
Valg røper oss, og noen ganger mer enn vi skulle ønske. Her er vi kanskje ved beslutningsvegringens kjerneproblem.  Vi vil ikke risikere den posisjon eller «standing» vi har bygget opp gjennom det vi tidligere har gjort. Ved å gå opp til en ny eksamen, skifte jobb, skrive en ny bok, ta på seg krevende oppdrag eller ta opp igjen en gammel blogg, utsetter vi oss for en reell risiko, en sjanse for å mislykkes. Frykte for å mislykkes, for  ikke innfri forventinger til oss selv og fra andre, er trolig noen av beslutningsvegringens dypeste grunner. Dette er ingen byggende frykt, tvert om, den frarøver oss noe av livsutfoldelsen. Slev om beslutningsvegring kan beskytte oss fra å feile, vil den samtidig også hindre oss fra å vokse som mennesker og vinne ny innsikt og forståelse. Dristigheten fordamper og med den også gleden av å kunne oppdage nytt land, forstå nye sammenhenger og oppleve nye gleder.
Samtidig taper vi pittelittegrann noe i oss selv som menneske. Vi former og blir selv formet gjennom våre valg. I passivitetens behagelige døsighet er det denne formende og nyskapende kraften som stiller visner og fisler bort.Det er i møte med denne bedrøvelige mulighet, at jeg nå velger å agere contra , altså aktivt ta et lite oppgjør med min egen iboende passivitet. På den måten: Velkommen til en ny sesong med bloggbidrag fra en delvis forløst beslutningsvegrer.

Mer om boken her