Kriminallitteraturen står på mange måter nærmere teologien enn det en i første omgang skulle tro. I en hver god kriminalfortelling vil spørsmålet om sannhet være helt avgjørende. En kriminalroman som ikke er i stand til å avdekke sannheten eller oppklare mysteriet omkring en forbrytelse, om men ikke før i den siste setningen, vil fort falle gjennom. Spørsmålet etter sannhet er her, som i teologien, noe av nerven i sjangeren. I Johannesevangeliet stiller Pontius Pilatus spørsmålet som en hver tenkende etterforskers, filosof, en reflekter teolog vi stille seg på et eller annet tidspunkt: ”Hva er sannhet?”

I dette ligger det en gammel tanke om at det finnes sannhet og løgn. På den måten representerer både krimsjangeren og teologien en motkulturell strømning i tiden. I en verden der sannhet i stor grad er blitt en privatsak, noe den enkelte bestemmer selv, fastholdes vi i lesning av krim av den gamle tradisjonens tankegods. Kanskje er det noe av dette tapte ankerfestet i tilværelsen, om at sannhet er noe som er større enn den enkelte aktør, som gjør krimlitteraturen til en av de mest leste sjangrene i vår tid? Har vi som moderne mennesker behov for et sted der verden tross all kompleksitet og uoversiktlighet, likevel henger noe mer sammen, og at det likevel finnes noe som kan løses og avklares til slutt? I så måte kan krim forstås som et nostalgisk uttrykk, som en lengsel tilbake til en salgs svunnet tid.

Det er likevel ikke bare i spørsmålet etter sannhet at teologi og kriminallitteratur tangerer hverandre. Forbrytelse og straff reiser også det fundamentale spørsmålet om forsoning og tilgivelse. Igjen er tematikken kjernestoff i begge leire. Siden ingen kan gjøre det gjorte ugjort, og siden ingen heller fullt ut kan kjenne konsekvensene av sine egne handlinger, vil spørsmålet om livet etter forbrytelse, etter udåden, og ikke minst, hjemkomsten og integreringen i samfunnet etterpå, være naturlige spørsmål for en hver forbryter. Igjen ser vi at urgamle tema dukker opp igjen på en uventet måte. Å overgi seg, kaste kortene, skrifte eller bekjenne sine feil og nederlag, inngår da også som en nøkkel i all forsoningsprosesser. Når bevisene er gode nok, når ingen løgn lenger fører frem og en konfronteres med sannheten, da er tiden inne for overgivelse, enten det nå er til lovens lange arm eller til den guddommelige nåde.

God påske!