The gale of the world would not blow you off but your own. Denne verdens stormer vil ikke blåse deg overende, men dine egne indre vindkast vil kunne gjøre det. Det var disse indre vindkastene som tydeligvis blåste en av verdens mektigste menn overende i et av rommene på hotell Sofitel i New York for et par uker siden.  Domenique Strauss-Kahn, den mektige lederen av Det internasjonale pengefondet, IMF, falt som en Ikaros uten vinger fra maktens absolutte høyeste tinder. Et fall som føyer seg inn i rekken av en urgammel fortelling om menn, makt og sex.

Selv om Strauss-Kahn ikke er dømt, gir hendelsen grunner til noen refleksjoner over maktens indre logikk hos mektige ledere. Makt er nødvendig. Ikke bare for å få ting gjort, men også for å kunne beskytte oss mot overgrep og ytre fiender. Likevel synes det som all makt bærer en parasitt i sitt indre. En parasitt som kan margstjele dømmekraft og gjør makt til en trussel, ikke bare for maktens bærer, men også for dem som presumptivt skulle beskyttes eller hjelpes av den samme makten. De fleste ledere makter å holde denne indre trusselen i sjakk, men ikke riktig alle.

Hvilke faktorer er det som bidrar til denne indre uthuling av ledere og som gjør at alt på et punkt blåser overende? Det paradoksale er at de beste ledere ofte blir bedre i møte med farer og store utfordringer. Ytre stormer gjør de bare sterkere. Det er de indre vindkastene som tar dem. Det å være riktig flink er ikke ensbetydende med at en er riktig klok. Tilfellet Strauss-Kahn, sammen med tilfeller som Bill Clinton, Silvio Berlusconi, Arnold Schwarzenegger, kan kanskje hjelpe oss til bedre å forstå maktens mørkere og mer ødeleggende sider.

Et aspekt som kan forklare noe av maktens destruktive krefter er forholdet mellom makt og muligheter. Med makten følger stor grad av frihet. Til maktposisjonens frihet følger også en merkelig form for anonymitet midt i det utadvendte og eksponerte. Toppstillinger er ofte ensomme posisjoner. Alt legges til rette for at topplederen skal kunne gjøre jobben på enklest mulig måte. Det kostes for dem med makt, noe som gjør verden ekstra glatt og friksjonsfri. Det er ikke bare de unge som tilhører curling-generasjonen.

Berømmelse og makt øker mulighetene for det meste, også tilgangen til sex. Dette skjer samtidig som verdien av alminnelige regler og moralske verdier eroderer. Frihet og makt gir en følelse av å være et unntaksmenneske, en som er hevet over de begrensningene som andre mennesker må innrette seg etter. Det skapes en slags virtuell virkelighet der makten og pengene gjør at moralske strukturer og begrensninger fordamper og løses opp. Alt er mulig for mektige ledere som da stiger høyere og høyere på en stadig skjørere og skjørere menneskelig plattform. Følelsen av å være et unntaksmenneske, som kan unne seg det meste, også på andres bekostning, selv en stuepike, er da også kjernen i den farligste av alle dødssynder, nemlig hybris, hovmod eller arroganse. Hovmod står, som det alltid har gjort, for fall.

Makt kan altså korrumpere, men trenger ikke å gjøre det. Det som synes å gjelde, er å bevare relasjoner og forpliktelser til mennesker og verdier som i sin tid gjorde en til en leder. Det trege, krevende og begrensende i det daglige samlivet med andre mennesker, og en bevissthet om de 10 underkjente og utskjelte buds betydning for livet som leder, rommer en kraft som gjør en i stand til å tåle de sterkeste ytre stormer, men i tillegg, også de indre.