Den som leder ligger først i feltet. Ligger en ikke først i feltet vil det være vanskelig å påberope seg en lederposisjon. Ordet leder eller ledelse peker i retning av å være først, ligge i fronten, være i bresjen. Ordet leder har også andre betydningsnyanser. En leder leder fordi den leder noe fra et sted til et annet. Vi har ord som strømleder eller en vannleder som fører eller forsyner mennesker med viktige ting de har behov for.

En leder kan også være en fører. En togfører, skipsfører eller en bilfører fører mennesker og materiell til bestemte destinasjonspunkter.  En ordfører har en noe annen funksjon, men har likevel ansvar for å lede eller føre kommunen på best mulig måte inn i fremtiden.

Det norske ordet leder er flertydig. Det rommer språklige nyanser som kan gi oss interessante perspektiver på det å være leder. Det er likevel ikke bare det norske språket som har disse nyansene. Vi finner også noe av det samme på latin. Ordet leder på latin er dux. Vi kjenner uttrykket ”å være klassens dux”, som da betyr å være klassens leder. Dux fra latinske ducere rommer flere betydningsnyanser: føre, lede, være fører for, i spissen for, men også dra, trekke, lede, føre, hente, og i tillegg, oppføre, bygge, lage , forme, danne. Til slutt kan det også bety å lokke eller bevege.

Dette ducere gjenfinnes i flere ord både på engelsk og norsk. Vi har pro-ducere med betydningen å fremføre eller lage noe. Vi har ordet akvadukt som da betyr en vann-leder. Ordet education har samme språklige opphav i form av e-ducere, som da betyr å lede eller føre elever eller studenter ut eller frem. I den forbindelse har vi også den negative varianten der ordet se-ducere betyr å for-føre. Hitler var en fører der Führer som for-førte sitt folk. Det samme gjorde Mussolini som kalt seg Il-Duce, også avledet av dux eller ducere.

Er dette bare språklige spissfindigheter? Kanskje, men det som forundrer meg er hvordan navn, ord eller begreper i så stor grad er i stand til å betegne funksjon eller en oppgave til det som beskrives.

Denne lille språklige gjennomgangen sier nettopp noe viktig om det å være leder. Lederen som ligger i fronten har en utsatt posisjon. Det er den som er i fronten som må ta støyten når det først går galt. Frontposisjonen indikerer også at lederen går først inn i ukjent område. Den som går først eller er i spissen har ikke andres fotspor å følge. Derfor gjelder det at lederen har klare overordnede mål for sin ledelse. Det å lede er å være i det ukjente, det fremmede, det en i utgangspunktet ikke kunne vite så mye om på forhånd. Det kan bety mye usikkerhet når det gjelder beslutninger om veien videre, men også hva og hvordan en skal bygge, form eller danne organisasjonen i møte med en ukjent fremtid. Selv med de beste medarbeiderne er lederen til syvende og sist alene i fronten og må dermed ta ansvaret selv. Det å lede er en ensom posisjon.

Vår lille språklige gjennomgang viser oss en annen viktig ting. Det er ikke nok bare å ligge først. Skal en fungere som en god leder må en også få noen eller noe med seg, ellers vil en vanskelig kunne fungere som leder. En strømleder som ikke leder strøm er ingen strømleder. En leder som ikke får medarbeiderne med seg er heller ingen leder i ordets egentlige betydning. For å bevege andre, for å få andre med seg, må lederen ha noe med seg. Det gjelder ikke minst at lederen fører med seg eller selv ledes av gode verdier, holdninger eller erfaringer. ”Det var noe ved den lederen”, kan vi av og til høre sagt. Det indikerer at lederen selv ledes eller føres av noe godt, noe som følger lederen og som gjør at det er spennende og interessant å følge lederen videre, selv inn i en ukjent og til tider krevende fremtid. Da har vi med en god leder å gjøre, i ordets rikeste og dypeste forstand.