Er vår identitet mer avhengig av et stadig oppdatert skjermbilde enn et stabilt og godt selvbilde? Hva skjer med våre liv og vår selvforståelse dersom det vi gjør, det vi opplever, det vi tenker og drømmer om, i stigende grad gjøres synlig og tilgjengelig i de sosiale mediene vi omgir oss med? For vår egen selvrespekt er dette en debatt som krever våkenhet og ettertanke. Slutter vi å reflektere over vår praksis, kan vi fort komme et sted vi aldri hadde tenkt oss og som vi slett ikke vil oppleve som særlig hyggelig å komme til.

Synlig og tilgjengelig er sentrale begreper i den nye utviklingen. Det er som om vår eksistens og vår selvoppfattelse i økende omfang hviler i at vi blir sett og lagt merke til av andre. Skulle det gå en dag uten at noen kontakter oss, vokser det lett frem en indre uro og usikkerhet. Det lille klikket når vi får en melding blir pulsslaget som bekrefter vår eksistens. Enten vi sover eller våker, arbeider eller har fritid, spiser eller sitter på do er vi aldri utenfor det lille klikkets hørbarhet.

En nylig utkommet fransk bok med tittelen Les tyrannies de la visibilité. Être visible pour exister?, med bidrag fra ansatte ved den prestisjetunge Franke handelshøgskolen i Paris, ESCP Europe, tar opp tematikken på en særdeles spennende og tankevekkende måte. En side ved den pågående utviklingen er tapet av menneskelivets utstrekning i tid og rom. Vår menneskelighet og vår identitet, den vi er og den vi håper på å bli, er i stor grad utformet i spenningen mellom den tradisjonen og sosiale sammenhengen vi er født inn i og de håp og fremtidsforventninger vi bærer i oss om fremtiden.  Våre liv rommer for de fleste en blanding av sorg og glede, tap og realiserte muligheter. Etter som vi vokser til faller flere ting på plass og vi finne en hvis indre ro og trygghet i oss selv, om ikke alltid like sikkert og fundert, så i alle fall ”trygg nok”.

Men hva skjer når vår sosiale identitet i stigende grad daglig skal oppdateres og legges ut på nettet? Hva skjer nå kraften og fokuset i våre liv mer og mer rettes mot øyeblikket, mot den flate og flyktige tiden som skjermen representerer? Kan det tenkes at flatskjermen i seg selv blir en metafor for et stadig mer overflatisk liv? Et liv der vår avhengighet til andre tiltar på en ufri og hemmende måte, og dermed, at vi i mindre grad enn før, er i stand til å være alene med oss selv, uten å bli sett og hørt?

Donald Winnicott, kjent engelske barnepsykiateren, hevder at vår modning og menneskelighet er avhengig av nettopp evnen til å være alene med oss selv. Ødelegges denne evnen, henfaller vi lett til en vedvarende avhengighet av alle andre til en hver tid. Dermed blir det ingen plass til modning og utvikling. Den forutsetter nemlig at vi nettopp ikke er tilgjengelige og synelige hele tiden. Det er mens vi er alene med oss selv, i vårt eget selskap, at grunnlaget legges for et trygt og sosialt samspill. Vår evne til å leve i vennskap med andre begynner i den indre, ensomme samtalen med oss selv, sier Aristoteles. Dersom denne samtalen blir borte, har vi til slutt ingen ting å snakke om når vi møter andre. Alt går bare på tomgang, alt vil til slutt bli overflatisk støy, en støy eller et flimmer som vi til slutt tar som en garanti på at vi lever og er til.