Kan det være at Europeisk ungdom er i ferd med å sovne, mens de unge i Nord-Afrika er i ferd med å våkne? ”Jasminrevolusjonen” i Tunisia har utløst krefter som kan styrte totalitære regimer både i Nord-Afrika og i Midtøsten. Unge mennesker kjemper med livet som innsats for en bedre fremtid. De vil ut av fryktens lammende jerngrep, ut av en verden preget av urettferdighet, fattigdom og undertrykkelse. De unges livsmot trosser militære styrker med en imponerende kraft. Situasjonen er tankevekkende på mange måter, ikke minst dersom vi parallellfører den med de unges situasjon i Europa nå om dagen.
Kontrasten mellom de unge i Europa og de unge i Afrika er slående. Fra flere hold kommer det nå rapporter som viser at en stille fortvilelse og depresjon er i ferd med å bre seg blant unge i flere europeisk land. Den globale økonomikrisen har rammet de unge med stor kraft. Selv om vi i Norge klarer oss uvanlig godt, ser ungdomsarbeidsløsheten bare å øke i land som Spania, Hellas, Frankrike og England, for å nevne noen. Det som bekymrer forskerne er at selv de med god utdannelse stadig får det vanskeligere med å få seg arbeid. En har gjennom et langt liv på skolebenken forberedt seg på en fremtid som anstendig yrkesutøver, bare for å oppdage at samfunnet ikke har plass eller bruk for det de har lært og kan.
I tillegg til dette er den aldrende 68- generasjonen i ferd med å gjøre krav på pensjonsgoder som ingen før har sett maken til. Dermed veltes en økonomisk byrde over på de yngre generasjonene som selv sliter med å få endene til å møtes. Nasjonale økonomier som ikke lenger er i stand til å gi unge mennesker arbeid og fremtid, vil uvilkårlig skape en generasjon unge tapere som kjenner seg utenfor og ubrukelige. Deres liv er satt på vent. I denne ventetiden er det lett å la seg bedøve av alskens adspredelser, som nok kan fordrive kjedsomhet og mismot for en periode, men som i det lange løp er med på å dra dem enda lenger ned i passivitet og motløshet.
Det paradoksale er da at mens de sosiale mediene bidrar til opprør mot urettferdighet og undertrykkelse i Nord-Afrika, så virker det som om de samme mediene i Europa heller er med å fange de unge i en slags bedøvende virtuell verden. Mens det i sør fører til handling, synes det som om det i Europa fører til mer og mer passivitet.
Det vi likevel må være oss bevisst er at passivitet egentlig rommer store krefter i form av ubrukt energi. Dette er noe av det jeg mer og mer har blitt bevisst i min forskning omkring kjedsomhet som en sosial og kulturell maktfaktor. Unge mennesker som opplever at livet er satt på vent og uten at deres kraft og erfaring blir etterspurt eller brukt, vil en dag kunne våkne opp til fornyet innsats. Det fatale vil være om denne oppvåkning fører til at disse kreftene utløses på en destruktiv måte. Det er nemlig noe av dette vi har sett i forstedene til store byer som Athen, Paris og London. Unge forbitrede mennesker som opplever å være utestengte fra samfunnets goder og som gjennom hærverk og brannbomber lar sitt raseri gå utover alt og alle. Dette blinde raseriet, kombinert med bitterhet og hevntrang overfor et samfunn som ikke har gitt dem muligheten til et anstendig liv, kan på sikt være en av de største truslene mot de gamle europeiske demokratiene.
Og igjen noe av dette paradoksale i de unges kraftfulle muligheter, at mens denne kraften i Nord-Afrika ser ut til kunne bli kimen til en ny demokratisk oppvåkning og utvikling, kan de unges ubrukte krefter for Europas del bli kimen til demokratiers oppløsning. Om dette ikke skal skje har både økonomer, pedagoger og politikere en uhyre krevende oppgave foran seg i årene som kommer. Mismot må snus til livsmot ellers trues vår felles fremtid, ikke av krefter utenfra, men fra krefter innenfra vårt eget samfunn, ja, fra krefter hos de generasjoner vi selv har satt til verden og har ansvar for.
