Bråkebøtter har stor makt, de som kjeder seg enda større. Påstanden kan virke overdreven, men følgende refleksjoner kan bidra til å underbygge dens berettigelse. Elever og andre som ødelegger for andre, blir av omgivelsene oppfattet som problembærere. Ansvaret er lett å plassere, det er  de utagerende som må skjerpe seg og ta ansvar for sine handlinger. Når det kommer til de som kjeder seg, er saken en annen. I vår kultur er det å kjede seg noe som andre er skyld i. Det er du, læreren, foreldrene, lederen, politikeren, presten eller hvem det nå måtte være, som er årsaken til at alt bare er så kjedelig.

Kjedsomheten rammer altså formidleren selv. Vi tar slikt personlig og opplever det fort sårende. Det rammer vår stolthet og selvrespekt å bli opplevd som kjedelig. I vårt samfunn er nemlig det å være kjedelig langt verre enn å være umoralsk. Umoralske mennesker er tvert om ganske så spennende. Vi blir nysgjerrige på deres liv og følger med på det meste av det de gjør. Hos de kjedelige er det stikk motsatt. De interesserer de færreste. Det er derfor lett å ville motbevise at vi er kjedelige. Dermed er vi drevet over på defensiven og styres langt på vei av den som i utgangspunktet ikke hadde noen makt, av de som ikke gidder å følge med eller som sitter der med et langt gjesp.

Frykten for å fremstå som kjedelig, driver oss derfor inn i alskens påfunn for å demme opp for eller forhindre denne situasjonen. Det er på denne måten den avmektige og kjede elev, medarbeider eller tilhørere får makt over oss. Vi stresser og kaver for å bli kvitt den ugne følelsen. Selv med mer makt og kanskje formell autoritet, nulles denne ut av denne avmaktens makt. Andre tar styringen over oss og vi danser etter deres pipe.

Her er vi kanskje inne ved noe av det som gjør så mange formidlere, ledere eller lærere så slitne og desillusjonerte nå om dagen? Vi opplever at det er så vanskelig å aktivere eller mobilisere andre gjennom det vi driver med. Under kjedsomhetens tyranni opplever vi å stå i stampe. Vi lykkes jo så lite med det vi holder på med. I tillegg, de seirene vi noen ganger vinner over kjedsomheten er så korte og lite holdbare. Snart er selv de beste påfunn og de mest interessante ting vi kunne komme opp med, bare såååå kjedelige.

Det er i dette perspektivet at jeg mener min utgangspåstand er riktig. Vi blir trøtte av uro og konflikt, men da er problemet utenfor oss selv. Langt vanskeligere er det nå den andre overfører hele problemet på meg. Det er litt av en maktdemonstrasjon.

Det kan i denne sammenheng være viktig å minne om en liten, men viktig side ved kjedsomhetens idéhistorie. Det fantes nemlig en tid da det å kjede seg ble regnet som en dødssynd. Altså, ansvaret for at noen kjedet seg lå ikke på andre, men på en selv. Dermed kunne ikke menneske skylde andre for å være kjedelige. De måtte ta ansvar for sin egen sinnsstemning. De kunne ikke bare sitte på baken og vente på at andre skulle underholde dem. Nei, tvert om, det måtte engasjere seg selv, bruke sin egen kreativitet og fantasi til å komme opp med noe interessant. Med en slik forståelse av kjedsomhet ble det å kjede seg noe som beveget, ikke de andre, men en selv. En hver måtte ta ansvar for sitt eget liv og for måten en møtte det kjedelige på. Omgivelsene avlastes om ikke alt ansvaret, så av mye av det. Vi trenger ikke springe som piskede rotter for å tilfredsstille andre. Slapp litt av og overlat ansvaret til den som kjeder seg. Han eller hun kan, som mor min ofte sa, kan ha godt av å kjede seg. På den måten kan kjedsomhetens makt faktisk bære gode frukter.