Å feile er menneskelig, lyder et gammelt ordtak, errarum humanum est. Det å feile inngår som en del av det å være menneske. Problemet er at vi i stigende grad tror det er mulig å utvikle et samfunn der feil ikke skal forekomme. Under tanken om det feilfrie samfunnet ligger trolig en økende frykt for samfunnets represalier for dem som gjør feil. I et rettighetssamfunn som vårt, der alle pukker på sin rett, men ingen har noe til overs for sin plikt, der vil alt som svekker den enkeltes allestedsnærværende rettskrav oppleves som en krenkelse. En hver feil er et angrep på mine rettigheter og må i siste innstans forfølges rettslig. I saker der en har forbrutt seg mot det normale rettssys
Frans av Assi – Francisco de Zurbarán
temet er en slik rettslig prøving legitim og viktig. Problemet er bare at trusselen om rettslig forfølgelse i stigende grad eser utover på alle samfunnsområder. En kan snart saksøkes for nær sagt hva som helst.Det paradoksale er at vi i alt vårt retthaveri kan ende opp med å miste en av våre viktigste rettigheter som nettopp er retten til å feile.
I den pedagogiske verden der jeg er mest kjent, synes dette perspektivet bare å bli mer og mer påtrengende. Et mulig scenario er at en student som ikke består eksamen går til sak mot foreleseren for ikke å ha fått god nok undervisning. Om studenten selv ikke har giddet å lese på egen hånd, spiller i denne sammenheng ingen rolle. Skole og utdanning er en del av produksjonssamfunnet, elevene og studentene en del av konsumsamfunnet og lærerne er leverandører av prefabrikkert kunnskap som de lærende har rettmessig krav på etter å ha betalt semesteravgiften. Å stryke noen til eksamen er da nærmest en majestetsfornærmelse mot konsumenten eller det vi ennå kaller studenten. Dersom frykten for å feile brer om seg, vil det føre til konsekvenser som til slutt undergraver vår felles fremtid på flere måter.
Et aspekt er at vi får et samfunn der innovasjon og utvikling truer med å stoppe opp. Skal en være dristig og kreativ, enten på det pedagogiske området eller i andre deler av samfunnslivet som kaller på nye og friske løsninger, må det være rom for å feile. Friheten til å feile øker riktignok risikoen for at noe faktisk går galt, men samtidig vil det legge grunnlaget for et bedre samfunn. Frykten for å feile vil fort føre til at en i de fleste saker, også nye og ukjente, griper til de gamle løsningene for å være på den sikre siden. Alt utføres i henhold til prosedyre og instrukser, likevel går det meste galt. Midt i dette kan den som bare fulgte prosedyrene hevde sin uskyld under dekke av bare å ha fulgt reglene. Det å sikre seg mot rettslige forfølgninger blir viktigere enn å berge situasjonen og ta personlig og
moralsk ansvar for det som skjer. Den amerikanske redaktøren Megan McArdle drøfter dette problemet i et spesialnummer av TIME for en tid siden (TIME, 22. mars 2010). I denne utgaven er fokuset rettet mot det nye tiåret vi er på vei inn i. Med bakgrunn i det første millenniumstiårets kriser inn økonomi, klima, internasjonal sikkerhet og helse er spørsmålet hvordan vi nå skal gå videre. McArdle slår da et slag for retten til å feile. Målet kan aldri bli å skape et absolutt feilfritt samfunn, det vil fort kunne føre til et umenneskelig samfunn. Det felles mål må heller være å bygge et samfunn som er motstandsdyktig nok til at feil kan forekomme. Skal vi våge å være kreative og nyskapende må vi ha et system som tåler feilende mennesker. Uten den slags sjenerøsitet blir vi alle systemets lydige ”rævdiltere ”, for å bruke et treffende bergensuttrykk. Et samfunn som skal utvikle seg, må være et samfunn der det er plass for å feile, men dermed også for tilgivelse. Vi skal senere på dette nettstedet komme tilbake til Hannah Arendts politiske filosofi der nettopp tilgivelsens kunst er avgjørende for utviklingen av et levedyktig demokrati, som nettopp bestående av fallende og feilende mennesker. Fortsatt god fastetid!
Errarum humanum est – a defence of failure
To fail is human, errarum humanum est. In light of this old saying it is human to make mistakes because it is inevitable due to our human nature with all its limitations and shortcomings. A person who never fails has certainly done nothing good either. The problem is not that we fail, but what we do and think in the moment of failure. It is possible to see an error or a mistake as an opportunity to learn something new, something we otherwise never would have learned. The error can be regarded more as a starting point than an end station. Learning by failing is also important in another way: It is embarrassing to fail, but when we are humiliated and our pride is hurt we are, if we can avoid retribution, open for other people’s contributions. The business and economics editor Megan McArdle highlights that making mistakes or failures is a great freedom.[1] In time of crises one of the most pressing priorities is to preserve the freedom to fail, she says. By allowing people a space to fail it also gives them a chance to start anew. The goal is not to eliminate failure, but to build a system resilient enough to withstand failures, McArdle argues. What seems to happen now days is an increased focus on building a system with zero tolerance for errors or mistakes. The problem of such a goal is that we lose the ability to fail gracefully and also the spirit to get up again with equal grace and to try again. With no room for error we are building a non-human, almost diabolic system of meticulous control, surveillance and threats of lawsuits. With a certain openness for failure, and a realistic understanding that error is a part of being human, people also become more willing to take risks and to use their creativity and imagination to find new and better solutions. If this space is not granted one starts to play it safe all the time and to do just what one always has done. The fear of failing prevents a system or an organisation to develop. People cease to freely interact with new situations in a playful and innovative way and to risk to do something never done or experienced before. Originality cease to exist together with the ability to find new solutions to old problems. Therefore I fully agree with McArdle and her dubious aspiration that one of the more pressing priorities for us today is to preserve the cherished freedom to fail.
[1] TIME March 22, 2010 p.43.
